Whistler har åpna

Endelig! Selv om høsten har gått fortere enn noen anna høst har ventetiden vært lang. Nå skal jeg få lov til å stå på telemark i et skieldorado av de få. Whistler Blackcomb mountains ligger 1,5 timer nord for vancouver. Vegen opp går innover langs en fjord for så å sno seg i mellom høye skogkledde fjell. Noe anna en Odalen gitt. Til skisesongen har jeg også inngått en leieavtale på en passat 1991 modell stasjonsvogn. En grei kar i klassen har leid bilen til meg for 7 måneder. Siden den første snøen kom har det kommer nærmere 4 meter snø i Whistler. Ikke alt har lagt seg, men en god base på 1,7 meter er ok+ for november. Det sies at det er den beste starten siden tidlig på 80-tallet. Det er klart jeg føler meg heldig, spesielt siden det er null snø hjemme.

Den første dagen i bakken var overveldende. 1 time i kø for å få årskortet, lang kø for å komme opp med gondolen og tåke. Selv om jeg kun fikk kjørt et par turer, satt jeg med et godt inntrykk. Her har jeg mye å gjøre før jeg får gjort alt. Et endeløst fjell, nei to faktisk. Fra 700 m.o.h kan du velge om du vil opp på 2100 meter på Whistler eller Blackcomb. Som nevnt tidligere er Candadiere generelt, svært høffelige. Her prater man med ukjente i heisen uansett. Jeg møtte to jenter i heisen og de gikk tilfeldigvis på samme skole som meg og bor i umiddelbar nærhet. Kjæresten til den ene står på telemark og har vært i hemsedal en sesong. Ganske kjekt. Da blir det felleskjøring opp til Whistler og i fjellet.

Dag 2 var en sleip dag i vancouver, så mye dårlig vær og så mye snø at skolen var stengt. Hjemme i Norge ville vi kalt det ruskevær og vært ferdig med det. Men etter en times kjøring lysnet det opp og Whistler lå solfyllt med mengder av snø. Nesten ingen andre var i fjellet siden det var en mandag og temperaturen var krøpet ned mot minus 26 grader. En herlig skidag, med røde kinn og forfrosset nese.

Vegen opp til Whistler	Herlig, men kaldt
Utsikt mot Whistler Village	Fra midtstasjonen mot Blackcomb
De nye breiskia mine	Passaten

I det skolen og internatlivet tar overhånd er det godt å kunne ta et avbrekk og gjøre noe helt anna. En lørdag i november tok jeg, Erin og Fraser en 20 minutters kjøretur ut til Sasamat Lake. Godt skjermet fra byens støy og larm ligger et lite idyllisk vann. Her er det tett i tett med benker, sandvolleyballbaner og fine gressplener. Mye tyder på at det er mest liv om sommeren, men likevel bød området på en fin tur i skogen langs vannet. Vi møtte en ivrig hakkespett, som så ut til å bry seg svært lite om oss. Han hadde bedre ting å gjøre enn å lå seg forstyrre i dagens arbeid. Etter å ha vært svært spreke, ute i det fri, bar turen til Ikea. Der ventet varme kjøttboller med brunsaus, poteter og deilig tyttebærsyltetøy. Det var som å spise mat på en gjennomsnitts svensk veikro. Selv om det ga en anelse av hjemlengsel gikk det fort over når vi entret køgåinga inne i butikken. Alt er helt likt som hjemme, de kunne spørre meg hvor ting var fordi jeg husket det fra ikea på furuset. Nå kaller de meg bare for Ikea her på huset. Flatpakket, effektiv og billig...

Fraser og Erin	En vill hakkespett
Flytebrua over Sasamat Lake	Her måtte vi snu, før mørket kom
Tenk at dette er i Vancouver	Trønder ...

Arne Braut på Vancouver besøk (2. - 6. Nov)

Arne kom med buss fra Seattle. Klokken halv to på natta. Selv om det i seg selv ikke var den beste starten på oppholdet, spesielt siden jeg forsov meg og lot Arne sto alene i storbyen midt på natta, så fikk vi utnyttet fredagen til sightseeing i Vancouver downtown området. Sett stillehavet, vandret på lange sandstrender og spist god lunsj i en av byens mange handlegater. Arnes besøk var midt i blinken, endelig kunne jeg leie bil med god grunn. Dag 2 kjørte vi en times tid for å bestige "the chief" i Squamish. I et voldsomt regnvær klarte vi å nå toppen av fjellet, ingen stor prestasjon, men det føltes herlig og nå en topp. Fordi vi var så mye raskere enn planlagt dro vi til Whistler for å sjekke stemningen før skisesongen begynte. Etter en time på veger som føltes ganske så hjemmlige med sine mange svinger ble vi møtt av et hvitt paradis. Byen i seg selv er heller skuffende, stort sett hoteller og noen butikker. Vi fikk varmen i oss med Pizza og varm sjokolade. Jeg gleder meg veldig til å kommer opp igjen, da for å stå på ski. Nå er også sessongkortet i Whistler i boks. Dag 3 ble brukt til en ny fjelltur, i et alpinanlegg her i byen. Vi hadde lagd lapperøre, men den ble gjenglemt. Turen ble preget av det. Så det varte ikke lenge før vi dro tilbake. Tiden gikk veldig fort og ikke lenge etter han dro han. Kanskje kommer Arne tilbake for en god kajakk tur langs "the sunshine coast" i mai.

På toppen av "the Chief", 50 meters stup
Arne Braut synes nok er nok	Whistler