Jul I Duluth

Hvordan er en amerikansk jul? Det typiske for den amerikanske julen er et stort kommersielt trykk før jul, forventningene til en god jul er definitivt til stede. Det er julestemning hvor enn man går. Noen vil mene at amerikanerne tar litt av, se f.eks på bildet litt lenger nede. Dette huset var overfyllt av lys, men likevel fikk det ingen premie i julelyskonkurransen i Duluth.

Marit's vertsmor fra i fjor var så vennlig å invitere meg på julefeiring. Hun hentet meg hos Arne Braut i St. Paul, for videre å fortsette reisen opp til hennes datter og svigersønn i Superior, Wisconsin (Duluth og Superior er tvillingbyer). Et stort, gammelt trehus med en beskjeden julebelysning ventet oss der. Mannen i huset er professor i film og underviser på det lokale colleget. Av den grunn ble det en del filmseing av utvalget hans (tusenvis). Beckys to utvekslingselever fra Norge og Sverige var også tilstede, sammen reiste vi på små bilturer og fikk se den vakre naturen rundt Lake Superior.

Julaften startet med en biltur ut til ishulene ved innsjøen, der en 2 timers gåtur ventet oss. Gode og slitne vente vi tilbake til en orginal julemiddag: gratinerte poteter, kjøttbullar/kaker, og rødbetsalat. Etter desserten ventet pressangene. De ble åpnet i fellesskap, en gave om gangen. Jeg hadde nok vært veldig snill i år, jeg fikk blandt anna en kjempefin strikkagenser av mor, telt og klær. Jula i USA slutter 1. juledag. Da er alt over. Jeg savnet familiefellesskapet og tradisjonene vi har i romjula. Snøen kom også lavende etterhvert. Gleder meg til å feire jul hjemme igjen.

Fyrtårnet i Duluth
Hevebrua
Noen liker det lyst ...

Arne Braut i St. Paul

Unge Braut sitter fint i det på Luther Seminary i St. Paul, Minnesota. Fri kantine tilgang eller så fint som Arne proklamerer det: "Alle som kommer på besøk skal få mat av meg" Der meg betyr kantinedama, som han forøvrig har det ganske morsomt med. Når jeg var der bemerket han hårsveisen hennes, fornærmet henne og brukte nærmere en halvtime på å forklare seg i ettertid. Fikk møte noen av vennene til Arne og det virker som gutten har gjort et godt inntrykk på folk, fordi de har en god tone seg i mellom

Jeg er vel en av de få heldige som har fått komme på besøk og sett lekeplassen hans. Programmet vårt for besøket var preget av avslappning og bryllupsforberedelser. I tillegg ble det en liten tur til St. Paul og Arnes vertsfamilie som var så vennlige og invitere meg og Arne på middag.
Arne
Arnes Vertsfamilie

På toppen av Rom nåla ...

Seattle ligger kun en 2,5 timer biltur unna Vancouver og er et egnet reisemål for shopping og kultur. Forskjellene mellom de to byene er Vancouvers grønne profil, med trær og parker på løpende bånd mot Seattles tette bykjerne med høyhus og byggninger tett i tett.

En lørdag i November bestemte jeg og en av romvenninnene oss for å dra til Seattle. Min motivasjon var å komme meg til Seattle bare for å se byen, mens Erin hadde et par ting å handle. Mellom grensa og Seattle er det mange store fabrikkutslag (Outlet stores) som selger kjente merkevarer for sterkt reduserte priser.

I Seattle kjørte vi strakt mot Space Needle og besteg den ved hjelp av heisen. Utsikten var herlig i klarværet. Som kjent er Starbucks opphav nettopp i denne byen, så kaffen var et klart valg i høyden. Senere på kvelden var vi innom alle de store sports- og friluftslivbutikkene. Jeg fikk handlet alt jeg manglet til toppturbestigning. Kvelden ble avluttet med en nydelig middag på en jazzrestaurant med liveband. Jeg må nok tilbake for å oppleve mer av denne byen.

Vinterstemning

Det er ikke ofte snøen kommer krypende ned til Vancouver, men når den først er her forandres byen totalt. Et hvitt teppe legger seg over trær, hager og hus. Stemningen er virkelig idyllisk. For å virkelig komme i stemning satte jeg på julemusikk, kokte meg kaffe og dyppet et par melkesjokoladebiter. Herlig å kjenne roen.

Den ordinære vancouverborger har nok ikke den helt samme opplevelsen av vintereventyret. For det første ble skolen evakuert, ja, vi ble jaget ut av vakter med streng beskjed om å komme oss hjem. Vegene var ikke lenger lyst opp av biler som peler på en snor, men heller en lysende sikksakksøm av biler som havnet i alt annet enn riktig retning. Folks kjørevaner er fra før av ikke spesielt mye å skryte av, så jeg var forsåvidt ikke overrasket over kaoset. Det de kaller snøstorm her, er vel det vi sier om en liten snøbyge.

Samboerne mine og jeg gjorde det beste ut av all snøen og bygde et stort hopp like utenfor huset der vi bor. Her ble det en lang kveld med høytflyvende ungdom.

Haida House	Maquinna Residence
	Jeg i svevet

Whistler har åpna

Endelig! Selv om høsten har gått fortere enn noen anna høst har ventetiden vært lang. Nå skal jeg få lov til å stå på telemark i et skieldorado av de få. Whistler Blackcomb mountains ligger 1,5 timer nord for vancouver. Vegen opp går innover langs en fjord for så å sno seg i mellom høye skogkledde fjell. Noe anna en Odalen gitt. Til skisesongen har jeg også inngått en leieavtale på en passat 1991 modell stasjonsvogn. En grei kar i klassen har leid bilen til meg for 7 måneder. Siden den første snøen kom har det kommer nærmere 4 meter snø i Whistler. Ikke alt har lagt seg, men en god base på 1,7 meter er ok+ for november. Det sies at det er den beste starten siden tidlig på 80-tallet. Det er klart jeg føler meg heldig, spesielt siden det er null snø hjemme.

Den første dagen i bakken var overveldende. 1 time i kø for å få årskortet, lang kø for å komme opp med gondolen og tåke. Selv om jeg kun fikk kjørt et par turer, satt jeg med et godt inntrykk. Her har jeg mye å gjøre før jeg får gjort alt. Et endeløst fjell, nei to faktisk. Fra 700 m.o.h kan du velge om du vil opp på 2100 meter på Whistler eller Blackcomb. Som nevnt tidligere er Candadiere generelt, svært høffelige. Her prater man med ukjente i heisen uansett. Jeg møtte to jenter i heisen og de gikk tilfeldigvis på samme skole som meg og bor i umiddelbar nærhet. Kjæresten til den ene står på telemark og har vært i hemsedal en sesong. Ganske kjekt. Da blir det felleskjøring opp til Whistler og i fjellet.

Dag 2 var en sleip dag i vancouver, så mye dårlig vær og så mye snø at skolen var stengt. Hjemme i Norge ville vi kalt det ruskevær og vært ferdig med det. Men etter en times kjøring lysnet det opp og Whistler lå solfyllt med mengder av snø. Nesten ingen andre var i fjellet siden det var en mandag og temperaturen var krøpet ned mot minus 26 grader. En herlig skidag, med røde kinn og forfrosset nese.

Vegen opp til Whistler	Herlig, men kaldt
Utsikt mot Whistler Village	Fra midtstasjonen mot Blackcomb
De nye breiskia mine	Passaten

I det skolen og internatlivet tar overhånd er det godt å kunne ta et avbrekk og gjøre noe helt anna. En lørdag i november tok jeg, Erin og Fraser en 20 minutters kjøretur ut til Sasamat Lake. Godt skjermet fra byens støy og larm ligger et lite idyllisk vann. Her er det tett i tett med benker, sandvolleyballbaner og fine gressplener. Mye tyder på at det er mest liv om sommeren, men likevel bød området på en fin tur i skogen langs vannet. Vi møtte en ivrig hakkespett, som så ut til å bry seg svært lite om oss. Han hadde bedre ting å gjøre enn å lå seg forstyrre i dagens arbeid. Etter å ha vært svært spreke, ute i det fri, bar turen til Ikea. Der ventet varme kjøttboller med brunsaus, poteter og deilig tyttebærsyltetøy. Det var som å spise mat på en gjennomsnitts svensk veikro. Selv om det ga en anelse av hjemlengsel gikk det fort over når vi entret køgåinga inne i butikken. Alt er helt likt som hjemme, de kunne spørre meg hvor ting var fordi jeg husket det fra ikea på furuset. Nå kaller de meg bare for Ikea her på huset. Flatpakket, effektiv og billig...

Fraser og Erin	En vill hakkespett
Flytebrua over Sasamat Lake	Her måtte vi snu, før mørket kom
Tenk at dette er i Vancouver	Trønder ...

Arne Braut på Vancouver besøk (2. - 6. Nov)

Arne kom med buss fra Seattle. Klokken halv to på natta. Selv om det i seg selv ikke var den beste starten på oppholdet, spesielt siden jeg forsov meg og lot Arne sto alene i storbyen midt på natta, så fikk vi utnyttet fredagen til sightseeing i Vancouver downtown området. Sett stillehavet, vandret på lange sandstrender og spist god lunsj i en av byens mange handlegater. Arnes besøk var midt i blinken, endelig kunne jeg leie bil med god grunn. Dag 2 kjørte vi en times tid for å bestige "the chief" i Squamish. I et voldsomt regnvær klarte vi å nå toppen av fjellet, ingen stor prestasjon, men det føltes herlig og nå en topp. Fordi vi var så mye raskere enn planlagt dro vi til Whistler for å sjekke stemningen før skisesongen begynte. Etter en time på veger som føltes ganske så hjemmlige med sine mange svinger ble vi møtt av et hvitt paradis. Byen i seg selv er heller skuffende, stort sett hoteller og noen butikker. Vi fikk varmen i oss med Pizza og varm sjokolade. Jeg gleder meg veldig til å kommer opp igjen, da for å stå på ski. Nå er også sessongkortet i Whistler i boks. Dag 3 ble brukt til en ny fjelltur, i et alpinanlegg her i byen. Vi hadde lagd lapperøre, men den ble gjenglemt. Turen ble preget av det. Så det varte ikke lenge før vi dro tilbake. Tiden gikk veldig fort og ikke lenge etter han dro han. Kanskje kommer Arne tilbake for en god kajakk tur langs "the sunshine coast" i mai.

På toppen av "the Chief", 50 meters stup
Arne Braut synes nok er nok	Whistler